Mitt første møte med en palestinsk flyktningleir.

I min generasjon har vi fått med oss mye om konflikten i Midtøsten. Gjennom media har jeg et fått inntrykk av hvordan det er å bo og vokse opp som flyktning.

Jeg reiste til Libanon som Palestina-ambassadør med en tanke om at å møte mennesker som er i en så håpløs situasjon kan være veldig tøft. Jeg hadde mange tanker om hvordan det er å vokse opp i en flyktningleir, og hvordan det er å ikke ha de samme mulighetene til en fremtid som jeg har hatt.

Mitt første møte med en flyktningleir var Mar Elias Camp i Beirut. Å komme inn i leiren var som å komme inn en liten, mye trangere og mer sliten by enn den som var utenfor porten. Å være tvunget til å bo her uten en mulighet til kunne leve et fritt og selvstendig liv er vanskelig å sette seg inn i.

Mer politikk  i stedet for  humanitært bidrag

Vi besøkte organisasjonen Mousawat som driver et rehabiliteringssenter palestinske og syriske flyktninger. Kassam Sabah, lederen for senteret fortalte om hvilke konsekvenser reduksjonen i støtten til UNRWA (FNs hjelpeorganisasjon for palestinske flyktninger i Midt-Østen) vil få for flyktningene og alle som bruker helsetjenestene i leiren. Uten støtten fra denne organisasjonen vil helt nødvendige tilbud bli sterkt redusert. Ledelsen var helt klar på at det viktigste er å jobbe politisk for å opprettholde de økonomiske betingelsene for UNRWA, og ikke tenke kun humanitær bistand.
Dette ble bekreftet av Gwyn Lewis, senior planning partnership and advocacy coordinator i UNRWA, som vi møtte senere på dagen da vi besøkte hovedkontoret i Beirut. Da hun fikk spørsmål om hvilke konsekvenser dette ville få for flyktningene, så vi håpløsheten og frykten i øynene hennes. Hvis den planlagte halveringen i støtten fra USA gjennomføres, og ingen tar ansvar for å opprettholde den økonomiske støtten til de palestinske flyktningene mister ungdommene skoletilbud, helsetilbud, og i verste fall støtte til mat og husleie.

Ungdommer i Beddawi Camp

Etter dette møte reiste vi til Beddawi camp i Tripoli nord i Libanon. Her møtte vi representanter fra «Unge kan», prosjektet som Fagforbundet fullfinansierer. Det er  Arab Palestinian Cultur Club (APCC) som drifter Unge Kan-prosjektet i denne leiren. Her  jobber unge og ungdommer som frivillige. De har mange aktiviteter innen media, kultur, sport og kurs for å styrke unges egne evne til å kjempe for sine rettigheter. Organisasjonen ble startet på 90-tallet av palestinske og libanesiske studenter. Målet den gang var å fjerne forskjellene som mellom de ulike politiske gruppene.

Lage mat til de fattigste i leiren

Det viktigste for organisasjonen er å gi unge palestinere opplæring i saklig debatt, dialog og konflikthåndtering, blant annet hvordan de skal håndtere vold. En av de frivillige sa det slik på spørsmål hvorfor han var med i organisasjonen: «Her jobber vi sammen og da blir det mindre konflikter».
I tillegg til at ungdommene får opplæring bidrar de selv til felleskapet i leiren. De lager blant annet mat til de 125 fattigste familiene i leiren tre til fire ganger i uka under ramadan. De pynter og rydder gatene til fest for innbyggerne ved ulike nasjonale feiringer, som Nakba.

 

«Klassequizen» på palestinske

Etter møte var vi med på en TV sending hvor ungdommene stod for hele gjennomføringen, både foran og bak kameraene. Programmet var en kunnskapskonkurranse mellom to skoler fra ulike flyktningeleirer i Tripoli. Dette var «Klassequizen» på palestinsk. Vi så en profesjonell gjennomføring av et TV program utført av ungdommer i organisasjonen.
Etter dette møte er jeg stolt over at Fagforbundet er med å støtter ungdomsorganisasjonene i de palestinske flyktningeleirene.

 

Inntrykk fra livet i leiren

Kvelden ble avsluttet med en tur gjennom Beddawi camp. Før jeg reiste til Libanon har jeg tenkt mye på hvordan det vil være å gå rundt i en flyktningleir, der familier har bodd i generasjoner. Mine tanker var at her ville jeg møte mennesker som hadde mistet håpet om å kunne vende tilbake til Palestina, og håpløsheten av å være «innesperret» på et lite område. Når jeg gikk gjennom leiren ble jeg overrasket over vennligheten og smilene som jeg ble møtt med. Selvfølgelig vet jeg at bak dette finnes denne håpløsheten, men de menneskene jeg møtte gjorde inntrykk på meg. Vi var kanskje heldige som gikk sammen med et par av lederne fra frivillige i APCC. Det var tydelig at disse personene hadde stor annerkjennelse i leiren.

 

Fakta: Mar Elias Camp
Offisielt 660 registrerte flyktninger, antakelig minst 2000.
1 skole, 1 helsesenter
Programmer i leiren: Helse, utdanning, sosialt sikkerhetsnett, uførhet
Største utfordringer: Arbeidsløshet, høyt kronisk sykdomsniåver, infrastrukturen trenger rehabilitering

Fakta: Beddawi Camp:
Offisielt 16 500 registrerte flyktninger, antakelig ca. 30 000.
7 skoler, 1 barnehage, 1 helsesenter
Programmer i leiren: Helse, utdanning, sosialt sikkerhetsnett, sosiale tjenester, uførhet, kvinnesenter, samfunnsbasert rehabilitering
Største utfordringer: Fattigdom, arbeidsløshet, stor tilstrømming fra Narhr el-Bared, stor etterspørsel for UNRWA tiltak.

 

 

Reklamer
Publisert i Ukategorisert | Legg igjen en kommentar

Palestinske kvinner kjemper mot undertrykkelse

Fagforbundets delegasjon var i dag på møte med den palestinske ambassadøren i Libanon, Ashraf Dabbour. Det første han gjorde var å gratulere oss kvinnene på etterskudd med 8. mars dagen. Det er en betydningsfull dag for alle kvinner, men spesielt for palestinske kvinner. I Palestina blir kvinnene daglig undertrykket av okkupasjonen, og her i Libanon lider kvinner av å være marginalisert i det libanesiske samfunnet med få rettigheter i et mannsdominert samfunn. Dette bekrefter Amneh Kamel Suleiman fra General Union of Palestinian Women

Hun fortalte om hvordan kvinner som ble voldtatt ble giftet bort til voldtektsmannen, og at han dermed hadde gjort opp for ugjerningen. Disse ekteskapene ble ofte ikke langvarige, og kvinnene ble etterlatt i skam. Hvem ønsker en kvinne som har vært voldtatt og er skilt? Kvinnene opplever at de må bære all straff for et overgrep som en mann har gjort mot dem.

Voldtekt mot kvinner er en utfordring som alle land og deriblant Norge strever med. Det er mange hindringer for å få en overgriper dømt i rettssystemet. For kvinner starter hindringene allerede med den høye terskelen for å anmelde voldtekt. Mange blir ikke trodd, og som oftest er det ikke vitner til voldtekten.

Etter årelang kamp har de palestinske og libanesiske kvinneorganisasjoner fått en slutt på den urettferdig behandlingen de palestinske kvinner ar vært utsatt for ved blant annet voldtekt. Dette er bare en av kampene disse kvinneorganisasjonene har gjort for de palestinske kvinnene, men det er mange flere kamper som skal kjempes, og veien er lang til et samfunn der kvinner rettigheter blir ivaretatt på en god måte.

Vi ser nå en positiv utvikling for de palestinske kvinnene gjennom prosjektet «Kvinner kan» som Fagforbundet støtter gjennom Norsk Folkehjelp. Vi bidrar til at kvinner er i stand til å kjempe disse kampene på egenhånd. I tillegg bidrar prosjektet at kvinner går inn i komiteen i flyktningleirene, hvor det tidligere stort sett bare har vært menn.

De palestinske kvinnene i Libanon har en ambassadør som tydeligvis setter kvinners kamp og rettigheter høyt. Hans fokus på viktigheten av 8. mars, er at de palestinske kvinnene har ofret, og ofrer mye i kampen for kvinners rettigheter. Kvinneorganisasjonene fortjener en anerkjennelse for den enorme jobben de gjør for det palestinske samfunnet.

Palestinske kvinner fortjener de samme muligheter og respekt som jeg og alle kvinner i Norge har!

Foto: Ingunn Eriksen

 

Publisert i Ukategorisert | Legg igjen en kommentar

Solidaritetsreise til Libanon

 

 

 

 

 

 

 

 

Snart klar for en ny reise som Fagforbundets Palestinaambassadør. På søndag reiser jeg til Libanon sammen med en gruppe fra Fagforbundet.

I Libanon skal jeg bl.a besøke flyktningeleirene Shatilla, Breddawi og Saadnayel.

I disse leirene skal vi treffe mennesker som deltar i prosjektene som Fagforbundet har sammen med Norsk Folkehjelp.

Vi skal møte ungdommer som er med i prosjektet Unge Kan, som har som mål å fremme krav om sine egne og flyktningenes rettigheter, overfor egne ledere og libanesiske myndigheter og det internasjonale samfunnet.

I tillegg samarbeider vi om prosjektet Kvinner Kan, som har som mål å fremme kvinners rolle i samfunnet.

Min oppgave som palestinaambassadør er formidle videre det vi opplever på vår reise. Følg med meg på bloggen, så skal jeg prøve å gi deg et innblikk i mine opplevelser i Libanon, og møte med menneskene der.

Spre gjerne bloggen min videre – så flest mulig får kunnskap om situasjonen til de palestinske flyktningene i Libanon.

En spennende uke  i vente  – hvor vi kommer til å møte mange flotte palestinske venner!

 

Publisert i Ukategorisert | Legg igjen en kommentar

Tid til ettertanke…

Det har gått en god måned siden jeg kom hjem fra Palestina, og de har vært en tid for ettertanke. Mange tanker og opplevelser skal bearbeides. Mange fulgte med meg på bloggen, og spørsmålene har vært mange om jeg hadde en fin tur, og hva var mine sterkeste opplevelser?

Har jeg hatt en fin tur? Det har vært vanskelig å si at jeg har hatt en fin tur med alle de opplevelsene jeg sitter igjen med. Det har også vært vanskelig å kunne svare på hvilke som var de sterkeste opplevelsen. Vi traff så mange mennesker som hver på sin måte hadde en sterk historie å fortelle oss.

Når jeg tenker tilbake til de dagene jeg hadde på Vestbredden er det menneskene vi møtte som preger tankene mine.

Tankene mine går ofte tilbake til de kvinnene vi møtte som jobbet for konfliktløsning og hindre vold mot kvinner, og for å styrke kvinners rettigheter i samfunnet og politisk. Spesielt var møte med Azza sterkt. Hun var en kvinne som virkelig var opptatt å hjelpe andre kvinner og barn, samtidig som hun hadde en stor sorg inne i seg. Familien hennes var splittet, og hun hadde ikke mulighet til å besøke familien sin i Gaza eller Tyskland på grunn av okkupasjonen. Et stort ønske var at en gang i fremtiden skulle oppleve et fritt Palestina for sine barn,

Samtidig som vi fikk disse fortellingene, opplevde vi vennlighet og omtanke hos dem vi møtte.

Den siste dagen på vei til flyplassen stoppet vi opp ved muren som går igjennom Vestbredden. Muren er ca 70 mil lang og opptil 8 meter høy og stenger det palestinske folket ute fra eget land – hvordan kan dette skje igjen?

Ambassadørreise til Palestina 08-14.11.14 238

Etter reisen til Vestbredden har det blitt viktigere å fortelle om disse menneskene vi møtte, og hvilke forhold disse lever under ved å bo i et okkupert land.

Det nærmer seg julehelgen, og jeg opplever at tankene på de fantastiske palestinske menneskene vi møtte kommer nærmere. Jeg er heldig som bor i ett fritt land, der jeg kan besøke familie og venner når jeg ønsker det, og håper så inderlig at disse menneskene også en dag om ikke lenge skal få samme mulighet som den jeg har.

Ambassadørreise til Palestina 08-14.11.14 237

Publisert i I Palestina, Ukategorisert | Legg igjen en kommentar

Møte med muren

I dag er siste dagen vi har på Vestbredden. Det har vært en uke med mange sterke opplevelser og historier fra ansatte i våre samarbeidsorganisasjoner, som vi har sammen med Norsk Folkehjelp.

Dagen i dag ble litt annerledes enn vi først hadde tenkt. Turen til Hebron ble avlyst på grunn av uroen som har vært her den siste tiden. Folkehjelpen tenker først og fremst på vår sikkerhet her nede.

I dag møtte vi Al Maqdese som jobber for rettigheter for palestinske arbeidere, blant annet for de som må krysse grensen over til Israel og Vest-Jerusalem for å jobbe. De jobber også med menneskerettigheter og tilbyr gratis juridiske tjenester. Vi fikk i dag en orientering om arbeidet deres, og da spesielt om husødeleggelser og palestinere som må krysse grensa for å jobbe.

Palestina13.11.14, Øst-Jerusalem 009

Vi ble vist en film som viser hvordan det er å bo i Øst-Jerusalem og hvilke utfordringer arbeiderne møter, når de må krysse grensene for å jobbe. Det å gå på arbeid er for mange av dem en veldig risikabelt. Arbeiderne krysset grensen ulovlig. Det vil si at de måtte over muren og krysse motorveier for å komme over grensen. De startet gjerne kl. 04.00, får å kunne klare å komme seg over uten å bli oppdaget. De prøvde å bygge stiger, men det var stort sett ved hjelp av tau de kom seg over murer og piggtråd. De sa at de måtte gjøre dette. Om ikke kunne de ikke forsørge familiene sine. Den ene hadde kone, syv barn og en mor hjemme. Han sa at ”det er ikke noe problem med å dø, men jeg må gi barna mine mat”. Politiet kom og stoppet noen av arbeiderne, og han sa ”de tar deg og ydmyker deg”. Vi så virkelig fortvilelse i øynene på de som ble stoppet, ikke bare for å ha blitt stoppet, men uroen over å ikke kunne forsørge egen familie. Drømmen for disse mennene var å kunne sikre framtiden for sine barn. Dette var en sterk film om den faktiske hverdagen til mange palestinere, og en tankevekker for en som setter seg i bilen og kjører en god halvtime på jobb, og irriterer seg over at noen ikke holder fartsgrensen.

Der er også mange arbeidere som har tillatelse å krysse grensen ved checkpoints. Disse starter også dagen i 4 tiden på morgenen, for å så komme hjem sent på kvelden.

Ca. 40 % av palestinske arbeidere jobber i Israel eller i bosettingene. Dette gjør de fordi det ikke finnes andre jobber, og arbeidsløsheten er stor i palestinsk områder.

Det er en dobbelmoral i Israel – de ydmyker og krenker arbeidere som ulovlig eller ved tillatelse krysser grensen, mens de trenger deres arbeidskraft til å bygge bosettinger.

Palestina13.11.14, Øst-Jerusalem 002

Vi ble også fortalt om husødeleggelser. Hittil i år har det blitt ødelagt 37 hus i Øst-Jerusalem, det vil si at 227 personer er blitt husløse, og halvparten av disse er barn.

Grunnen til at husene ødelegges er at de ikke har tillatelsen i orden, eller hvis de har et hus som ligger ved den grønne linjen eller muren. Enten ødelegger israelerne husene, eller så må du gjøre det selv. Uansette hvordan det gjøres må du selv betale for ødeleggelsen. Dette er også en strategi for å få palestinerne bort fra Øst-Jerusalem. Det er dyrt å leie bolig, og derfor flytter de til andre steder på Vestbredden, og har du bodd utenfor Øst-Jerusalem i over 7 år er du ikke innbygger av byen lenger.

Det ligger alltid en skult agenda for det de gjør mot palestinerne. Det er en bevist mål å få flest mulig palestinere til å flytte, slik at de selv kan overta mer land.

Vi har hatt en uke fylt av mange følelser etter å ha hørt og snakket med mange av de som jobber i de prosjektene som vi har sammen med Norsk Folkehjelp. Og jeg ser at det som Azza sa i går når vi snakket med i går i Nablus er riktig. Hun sier at ”Israel ønsker ikke oss palestinerne – de vil bare ha vårt land”. Dette besøket har gjort noe med meg og de som har vært her ned. Jeg er glade jeg har fått anledning til å være Fagforbundets Palestina ambassadør, og fått lov å oppleve dette, samtidig skulle jeg ønske at mange flere skulle ha fått denne muligheten.

Vi var på Oljeberget og fikk en fantastisk utsikt over Øst-Jerusalem en sen ettermiddag. En vakker by selv om det finnes mange lidelser for de som bor i denne byen…

Palestina13.11.14, Øst-Jerusalem 019

Publisert i Ukategorisert | Legg igjen en kommentar

Kvinnekamp i Palestina

De to siste dagene har stått i kvinnenes tegn under vårt besøk i Palestina.

I går var vi i Ramallah og besøkte PUWC (Union of Palestinian Woman’s Commitees). Denne organisasjonen jobber både på Vestbredden og i Gaza.

Dette er en palestinsk kvinnemedlemsorganisasjon som arbeider for å styrke kvinners rettigheter i samfunnet og i det politiske miljøet.

Palestina 11.11.14 006

Vi møtte flere damer som hadde et brennende ønske om å gjøre livssituasjonen til andre kvinner bedre. Å leve i et land som er okkupert vanskeliggjør det meste. Vi hørte igjen om reiseforbudene som gjør det vanskeligere å komme seg til arbeid. Vi møtte en ung jente som brukte 15 dollar i reiseutgifter hver eneste dag for å komme seg til universitetet. Reiseutgiftene er høyere enn hva hun betaler i studieavgift. For mange palestinere er dette et stort innhugg i privatøkonomien. Hun måtte reise via andre steder for å komme gjennom de rette checkpointene på vei til universitetet.

Vi hørte også om kvinner som heller jobbet hjemme, enn å ta seg jobb som medførte lang reise. Disse kvinnene satt hjemme og rullet sigaretter, ofte av tobakk som mannen dyrket. For dette tjente de 5 euro for hver 1 000 sigarett. Ved salg koster en 20 pakning i Palestina 1,10 euro. Hun kunne rulle opp til 2-3 000 sigaretter om dagen, og arbeidstiden var 16 timer pr. dag. Damene sitter med andre ord igjen med en liten bit av kaken.

De hadde en ønske om å stoppe okkupasjonen, gjøre kvinner økonomisk uavhengig og mer politisk aktive, samtidig som de jobber for å bedre velferdstjenestene og likestillingen.

 

I dag har vi vært i Nablus og besøkt PCDCR (Palestinian Center for Democacy and Conflict Resolution). Dette er en organisasjon som arbeider med konfliktløsning og for å forhindre vold mot kvinner.

Palestina, Nablus 12.11.14 005

Vi fikk høre hvordan de jobber for å hjelpe kvinner som blir utsatt for vold eller som ønsker å komme seg ut av et ekteskap. Dette er ofte kvinner som er fattige og som har vanskeligheter for å komme til organisasjonens ”krisesenter”. Da oppsøker de kvinnene i stedet. De gir disse kvinnene juridisk hjelp i de sakene de har, samtidig som de opplyser de om hvilke rettigheter de har. Disse kvinnene kan lite om dette fra før.

Palestina, Nablus 12.11.14 022

Denne organisasjonen jobber også opp mot politiet. Dette for å bedre kvinners første møte med det offentlige i voldssaker. De ønsker at voldsutsatte kvinner skal bli best mulig ivaretatt i deres møte med politiet.

De er også aktive med påvirkningsarbeid. De ønsker blant annet å endre lovverket når det gjelder æresdrap på kvinner. I 2013 var der 27 æresdrap på kvinner i Palestina, følge statistikken. Bak tallene skjuler det seg nok store mørketall. Nå er straffen for et slikt drap på cirka 6 måneder. De jobber for at æresdrap skal likebehandles med drap. Med andre ord vil straffene øke. De tror dette vil endre seg, siden statsminister Abbas nå hadde uttalt at et drap er et drap.

Drømmen deres er å kunne hjelpe alle kvinner slik at de skal få rettferdighet, i et likestilt samfunn. Vi ser at kvinnekampen som føres i Palestina nå, er lik den vi så i Norge for en del år siden. Forskjellen er at disse kvinnene også må kjempe mot okkupasjonsmakten.

Azza

Palestina, Nablus 12.11.14 036

En av kvinnene vi møtte i dag var Azza. Hun jobber som koordinator i PCDRC. Hun er født og oppvokst i Gaza, men måtte flytte derfra i 2005. Hun fortalt om situasjonen som familien hennes har kommet i, på grunn av okkupasjon og krig. Hun og 2 søstre bor i Ramallah, og har 2 brødre i Gaza og en i Tyskland. Hun sier at hun ikke har sett sine 2 brødre, som bor i Gaza på 2 år. Hun har ikke mulighet til å reise til Gaza for å besøke sin egen familie. Hele familien har ikke vært samlet på 15 år. Etter krigen på Gaza i sommer er hun bekymret for sine brødres liv. Hun frykter også at hun aldri vil se dem igjen.

Vi snakket om hvilke tanker og håp hun har for framtiden. Hun sier at Israel tvinger henne og familien til å leve i nuet – vi vet ikke om hva morgendagen bringer. Hun spør oss om hvorfor palestinere skal kjøpe hus og ta opp store lån, når israelske myndigheter kan kaste henne ut dagen etter. Det eneste hun da vil sitte igjen med er et stort lån. Hun sier at Israel ikke ønsker det palestinske folk, men at kun vil ta landet deres.

Hun har en stor drøm. Det er å kunne samle hele familien igjen. Broren i Tyskland lever i en annen verden. Han kan planlegge livet i mange måneder framover, men det kan ikke Azza. Hun sier hun føler ikke urettferdighet, men vi ser oppgittheten over hvordan de blir tvunget til å leve livene sine.

Hun sier at hennes generasjon ikke har store tanker om å kunne leve et vanlig liv – håpet er at deres barn skal få oppleve det.

Etter å ha snakket med henne i dag gjorde noe med alle oss fra Fagforbundet. Jeg tror ikke det var et øye som var tørt. Vi kan ikke godta at mennesker skal bli behandlet på denne måten. Vi må stoppe okkupasjonen av dette landet. Palestinerne har lidd nok allerede.

Publisert i Ukategorisert | Legg igjen en kommentar

Et sterk møte med palestinske bønder

Nok en fin dag har startet i Palestina. I dag går turen til Betlehem og områdene rundt. Vi skal møte vår samarbeidspartner UAWC (Union of Agriculture Work Commitees) som arbeider med rettigheter for bønder og fiskere. Vi ble invitert på møte med ordføreren og bønder i byen Sourif som ligger utenfor Betlehem.

Palestina 10.11.14 017

Dette er en by med ca 18 000 innbygger hvorav 25 % av befolkningen er flyktninger fra 1948.Mange av innbyggerne i denne byen er bønder, som har drevet sitt eget jordbruk gjennom generasjoner – og her starter kampen.

Palestinske bønder taper som regel denne kampen. Israel og israelske bosettere konfiskerer dyrket jord. Det beyr at mange palestinere mister sitt arbeid og inntekt. Metodene Israel bruker for å konfiskere landområder er både kreative og ufine. Det virker som det skal plage disse bøndene mest mulig. En av metodene de bruker er å sette opp et skilt som dette på åkeren, som betyr at landområdet er konfiskert av israelske myndigheter.

Palestina 10.11.14 023

De kan også legge et dokument på 2 sider under en stein på åkeren de ønsker å konfiskere. Da har bonden kort tid på seg til å dokumentere at denne jorden tilhører han, og har gjort dette i generasjoner. Skiltene blir bare stående en kort tid, og du kan selv tenke deg hvor lett det er å finne et ark som ligger på jordet. Klarer du ikke å hentet frem det «riktige» dokumentet, som dokumenterer at jorden er din – mister du retten til din egen åker og arbeidsplass.

Er du heldig og får beholde åkeren du eier, men som ligger tilfeldigvis på feil side av et område eid av okkupantene eller bosetter, må du ha midlertidig tillatelse til å komme på åkeren. Blir du ikke innvilget dette kan du gå rettens vei, men sjansen for å vinne saken er 1 %, og en rettsak er kostbar og det kan mellom 6 måneder og 15 år.

Den lokale ordføreren fortalte sin histore om å bli fratatt jord. Han ble først fratatt 200 av sine eldste oliventrær, og dette var et stort inntektstap. Du kan selv tenke deg når det tar 6 år før du kan høste av de nye trærne. Han fikk beskjed om at jorden skulle konfiseres og at dette hadde han fått beskjed om med et dokument under en stein. Han kunne dokumentere at denne gården hadde vært i familien i mange generasjoner. Da han viste frem dokumentasjonen til de militære, fikk han til svar at landet hans alikevel skulle konfiskeres. Dette fordi han hadde over 50 % granittstein på området, som Israel skulle bruke til byggeprosjekter, og dermed skulle dette området konfiskeres.

Alle de historene vi fikk i dag viser at palestinerne ikke har noen mulighet til å stå mot bosettere og okkupasjonsmakten. Uansett hvor mye de jobber og kan dokumentere eie eiendom, vil der alltids finnes en annen måte å frata bøndene åkerne og arbeidet.

Den siste bønnen fra disse mennene var et håp om å kunne leve et verdig liv der de kunne dyrke sin egen mark og forsørge sin familie.

Dette var et sterkt møte med mennesker som har kjempet en kamp gjennom mange år for beholde verdigheten selv mot en overmakt som hele tiden finner nye kreative måter å ta land og levebørd fra disse menneskene.

En av bøndene på møtet var denne mannen, og han sa til oss

Palestina 10.11.14 053

Jeg er 70 år og mitt største ønske er at jeg en gang skal kunne leve i ett fritt land, og da et fritt Palestina. Det har jeg ikke gjort i de årene jeg har levd.

Vi lovet disse menneskene å ta med oss dere bønn om hjelp, og så håper jeg at det er flere som engasjerer seg for palestinernes rettighet til å leve i ett fritt land.

 

https://m.youtube.com/watch?v=kh7gznpHSW0&feature=youtu.be

Publisert i Ukategorisert | Legg igjen en kommentar