Mitt første møte med en palestinsk flyktningleir.

I min generasjon har vi fått med oss mye om konflikten i Midtøsten. Gjennom media har jeg et fått inntrykk av hvordan det er å bo og vokse opp som flyktning.

Jeg reiste til Libanon som Palestina-ambassadør med en tanke om at å møte mennesker som er i en så håpløs situasjon kan være veldig tøft. Jeg hadde mange tanker om hvordan det er å vokse opp i en flyktningleir, og hvordan det er å ikke ha de samme mulighetene til en fremtid som jeg har hatt.

Mitt første møte med en flyktningleir var Mar Elias Camp i Beirut. Å komme inn i leiren var som å komme inn en liten, mye trangere og mer sliten by enn den som var utenfor porten. Å være tvunget til å bo her uten en mulighet til kunne leve et fritt og selvstendig liv er vanskelig å sette seg inn i.

Mer politikk  i stedet for  humanitært bidrag

Vi besøkte organisasjonen Mousawat som driver et rehabiliteringssenter palestinske og syriske flyktninger. Kassam Sabah, lederen for senteret fortalte om hvilke konsekvenser reduksjonen i støtten til UNRWA (FNs hjelpeorganisasjon for palestinske flyktninger i Midt-Østen) vil få for flyktningene og alle som bruker helsetjenestene i leiren. Uten støtten fra denne organisasjonen vil helt nødvendige tilbud bli sterkt redusert. Ledelsen var helt klar på at det viktigste er å jobbe politisk for å opprettholde de økonomiske betingelsene for UNRWA, og ikke tenke kun humanitær bistand.
Dette ble bekreftet av Gwyn Lewis, senior planning partnership and advocacy coordinator i UNRWA, som vi møtte senere på dagen da vi besøkte hovedkontoret i Beirut. Da hun fikk spørsmål om hvilke konsekvenser dette ville få for flyktningene, så vi håpløsheten og frykten i øynene hennes. Hvis den planlagte halveringen i støtten fra USA gjennomføres, og ingen tar ansvar for å opprettholde den økonomiske støtten til de palestinske flyktningene mister ungdommene skoletilbud, helsetilbud, og i verste fall støtte til mat og husleie.

Ungdommer i Beddawi Camp

Etter dette møte reiste vi til Beddawi camp i Tripoli nord i Libanon. Her møtte vi representanter fra «Unge kan», prosjektet som Fagforbundet fullfinansierer. Det er  Arab Palestinian Cultur Club (APCC) som drifter Unge Kan-prosjektet i denne leiren. Her  jobber unge og ungdommer som frivillige. De har mange aktiviteter innen media, kultur, sport og kurs for å styrke unges egne evne til å kjempe for sine rettigheter. Organisasjonen ble startet på 90-tallet av palestinske og libanesiske studenter. Målet den gang var å fjerne forskjellene som mellom de ulike politiske gruppene.

Lage mat til de fattigste i leiren

Det viktigste for organisasjonen er å gi unge palestinere opplæring i saklig debatt, dialog og konflikthåndtering, blant annet hvordan de skal håndtere vold. En av de frivillige sa det slik på spørsmål hvorfor han var med i organisasjonen: «Her jobber vi sammen og da blir det mindre konflikter».
I tillegg til at ungdommene får opplæring bidrar de selv til felleskapet i leiren. De lager blant annet mat til de 125 fattigste familiene i leiren tre til fire ganger i uka under ramadan. De pynter og rydder gatene til fest for innbyggerne ved ulike nasjonale feiringer, som Nakba.

 

«Klassequizen» på palestinske

Etter møte var vi med på en TV sending hvor ungdommene stod for hele gjennomføringen, både foran og bak kameraene. Programmet var en kunnskapskonkurranse mellom to skoler fra ulike flyktningeleirer i Tripoli. Dette var «Klassequizen» på palestinsk. Vi så en profesjonell gjennomføring av et TV program utført av ungdommer i organisasjonen.
Etter dette møte er jeg stolt over at Fagforbundet er med å støtter ungdomsorganisasjonene i de palestinske flyktningeleirene.

 

Inntrykk fra livet i leiren

Kvelden ble avsluttet med en tur gjennom Beddawi camp. Før jeg reiste til Libanon har jeg tenkt mye på hvordan det vil være å gå rundt i en flyktningleir, der familier har bodd i generasjoner. Mine tanker var at her ville jeg møte mennesker som hadde mistet håpet om å kunne vende tilbake til Palestina, og håpløsheten av å være «innesperret» på et lite område. Når jeg gikk gjennom leiren ble jeg overrasket over vennligheten og smilene som jeg ble møtt med. Selvfølgelig vet jeg at bak dette finnes denne håpløsheten, men de menneskene jeg møtte gjorde inntrykk på meg. Vi var kanskje heldige som gikk sammen med et par av lederne fra frivillige i APCC. Det var tydelig at disse personene hadde stor annerkjennelse i leiren.

 

Fakta: Mar Elias Camp
Offisielt 660 registrerte flyktninger, antakelig minst 2000.
1 skole, 1 helsesenter
Programmer i leiren: Helse, utdanning, sosialt sikkerhetsnett, uførhet
Største utfordringer: Arbeidsløshet, høyt kronisk sykdomsniåver, infrastrukturen trenger rehabilitering

Fakta: Beddawi Camp:
Offisielt 16 500 registrerte flyktninger, antakelig ca. 30 000.
7 skoler, 1 barnehage, 1 helsesenter
Programmer i leiren: Helse, utdanning, sosialt sikkerhetsnett, sosiale tjenester, uførhet, kvinnesenter, samfunnsbasert rehabilitering
Største utfordringer: Fattigdom, arbeidsløshet, stor tilstrømming fra Narhr el-Bared, stor etterspørsel for UNRWA tiltak.

 

 

Reklamer
Dette innlegget ble publisert i Ukategorisert. Bokmerk permalenken.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s